Et blikk på Islingtons fringe- og teaterpuber

Islington har alltid vært et teaterunderholdningsområde, selv om turistene og til og med mange londonere ikke satte pris på det før det gjennomgikk en oppblomstring på 1970-tallet. Vi er ganske langt utenfor 'West End' her oppe i Islington, men dets dramatiske meritter er av høyeste kaliber. Shakespeares 'Teateret' i Shoreditch er faktisk det første registrerte dramatiske stedet i London, som senere ble fraktet over elven til Southwark for å bli gjenoppfunnet som The Globe for å unngå den høye skattesatsen på underholdningsetableringer. Så, de teatermessige røttene går dypt og sant her. Nordøst-London opprettholder en svært eksperimentell fringe-teaterkrets, og det hele startet i det som er en del av Londons liv, puben.

Allerede hjem til hundrevis av dramaer som ble hellt i tusenvis av krus med øl, var vertshusene som lå langs Upper Street det perfekte stedet å etablere en spirende industri, billig og raskt. For å unngå de enorme skattene pålagt av Westminster, kunne teatret flyttes - bjelker og alt - til den skitne Southbank, eller spillerne kunne sette opp butikk i en pub, åpenbart et drikkested først og fremst, ikke et oppsetningssted.

Som satte trenden, var det vanligvis et tyngre fokus på drikking, noe som ville støtte etableringens virksomhet bedre enn spillene, ettersom teater forble en perifer aktivitet som ble sett ned på av kirken og staten. Etter middelalderen var handlingene sekulære eller fikk trekk fra hedenske og gamle beliefsystemer, og var derfor dypt subversive. Likevel var historiespill som skildret de episke kampene fra gamle dager og kongers overmot i høy etterspørsel i hoffene. Pubene i Islington snakket et mer tilgjengelig dramatisk språk.

Det var femti puber på Islington Upper Street i det 17.^{århundre, et bråkete underholdnings- og nattelivsområde for arbeidere, som hadde lignende formål (om ikke helt klientell) som den moderne Upper Street. Da vertshusene åpnet dørene for spillere, hjalp det til å bosette dem og bygge et teaterdistrikt, hvor det tidligere bare hadde vært et rotløst yrke for reisende. Vertshusene hadde allerede det perfekte teaterområdet; flate åpne gårdsplasser med omgivende gallerier. Disse galleriene var allerede fulle av et villig og, skal vi si, 'responsivt' publikum av drinkere. Spillene måtte være korte og lette å sette opp med mye komisk symbolikk for å vinne oppmerksomheten til publikum. De var ofte avledet fra vanlige mytiske intriger fra antikken, anglifisert og tilpasset for scenen uten sett eller lyssetting. Det var ingen kvinnelige skuespillere i det hele tatt, de kvinnelige rollene ble spilt av unge gutter i drag.} Century, a raucous working class entertainment and nightlife district, similar in purpose (if not quite clientele) as the contemporary Upper Street. When inns opened their doors to players, it helped to settle them and build a theatrical district, where it had previously been only a rootless profession of travellers. Inns already had the perfect stage space; flat open courtyards with surrounding galleries. These galleries were already full of a willing and, shall we say, ‘responsive’ audience of drinkers. The plays had to be short and easy to stage with plenty of comedic symbolism to win the attention of their audience. They were often derived from common mythical plots from antiquity, Anglicised and pared down for the stage with no set or lighting. There were no women actors at all, the female parts being played by young boys in drag.

Begrensningene av den lille scenen forblir i den moderne teaterpuben, selv om denne intimiteten oftere blir sett på som en fordel å utnytte, ikke en hindring, og selvfølgelig får kvinner lov til å opptre. Islingtons musikkhaller kom i motebilde på 19.^{århundre, og ga etter for en visceral og nær tilknytning til forestillingen, men de tidligste og mest prestisjefylte av dem var Saddlers Wells, som har vært på samme sted i Clerkenwell siden 1683. Saddlers var tilsynelatende en monastisk kilde til naturlige helbredende vann, men hjalp også til med en mengde musikalske og danseopplevelser som var den virkelige tiltrekningen til en velstående klientell. Nå i sin femte gjenfødelse, er Saddlers Wells nå et demokratisk balletthus for massene, ikke eliten. Den kommunale kranvannet er imidlertid lite sannsynlig å kurere sykdommer.} century, and indulged in a visceral and close attachment to the performance, but the earliest and most prestigious of which being Saddlers Wells which has been on the same site in Clerkenwell since 1683. Saddlers was ostensibly a monastic spring of natural healing waters, but also hosted a wealth of musical and dance performances that was the real draw to a well-heeled clientele. Currently in its fifth reincarnation, Saddlers Wells is a now a democratic ballet house for the masses, not the elite. Its tap water is unlikely to cure ailments, however.

Hvis du ser forbi Jack Wills og Starbucks, surrer dagens Islington med samme teatermessige iver som i gamle dager. Dette er teater som en lokal affære med nye og spennende navner som har all umiddelbarheten fra scenen som startet hele scenen. Her er et nærmere blikk på to av N1s mest ikoniske etablissementer.

King’s Head, Upper Street

Barbara Windsor kan og har blitt sett vakle rundt det historiske teateret King’s Head pub på Upper Street. Bli med henne for et glass i baren og dra til scenen og den lille 115-seters auditorium og sett deg ned i King’s Head Theatre’s fulle og varierte program av opptredener. Du kan se noe boutique teaterpub-opera, eller en turnerende komiker eller to nesten hver kveld i uken. Det har etablert seg godt takket være sine kongelige kvalifikasjoner (angivelig Henry VIII’s favorittsted å stanse for en mjød på vei for å se sin elskerinne) og sin svimlende alder; det har vært en pub på dette stedet i fem hundre år, selv om scenen har vært i drift siden 1970. I sin nåværende drakt, nyter den mye støtte og ros fra britiske scenekunstnere, mange av dem hadde sine første opptredener her, inkludert Alan Rickman, Richard E. Grant og Victoria Wood.

Dette året ble avsluttet med oppholdet til OperaUpClose, som utnyttet det intime stedet for å formidle den fulle kraften av operasang.

Almeida, Almeida Street

Almeida er en målestokk for enhver londonsk skuespillerkarriere, og tiltrekker ofte større navn enn dens lille scene skulle tilsi. Dette 325-seters teateret gjennomgikk en fler-million pund renovering de siste årene, for å gi sitt ytre og barområde en chic ansiktsløftning men viktigere for å opprettholde sin høye kvalitet på scenen som er synonymt med navnet sitt i teaterkretser.

Det intime rommet er engasjerende og den fjerde veggen er definitivt lav her, ettersom skuespillerne ser ut til å sette pris på dette enkle og minimalistiske rommet. Dette er engelsk drama i sin reneste form, trimmet for den overflatiske West End-falskglamour.

Denne sesongen får den grusomme kjøkken-sink dramatikeren Neil LaBute bringe sitt tredje stykke til Almeida som dykker ned i nisje og krinkelaspekt av relasjoner og vår besettelse med fysisk utseende Grunner til å være pene.

Så, når du sipper på ølen din i et av disse fine etablissementene, vet at du drikker i en av Londons teaterhistorie. Scenekulissene har vært opplevd av noen anerkjente selskaper, men en mer intim forbindelse kan bli funnet i ølglasset ditt som kanskje har vært brukt av Babs selv.