London til Brighton - Den harde veien

De kaller det det Grønne Monstret.

Jeg var ikke overbevist. Fra det jeg hadde hørt, kunne det rettmessig kalles 'beistet', eller noe lignende, men det Grønne Monstret? Kom igjen folkens, gjør meg en tjeneste, la oss ikke lage en fjell ut av en moderat bratt vei.

Men så møtte jeg det. Jeg ble kjent – seriøst kjent – og jeg innser nå at det ikke kunne fortjene noe annet tittel enn det Grønne Monstret.

Monsteret jeg snakker om er kjent for kartmakere som Ditchling Beacon. Det rager 250 meter over havet. Det er det høyeste punktet i fylket East Sussex. Veien som snor seg oppover stiger 160 meter på bare én mile. Mitt første glimt av det var på høygate i Ditchling Village, et rolig lite sted like nord for Brighton. Jeg hadde stoppet for å puste, hevet sykkelen min opp på fortauet og ventet på at sykkelvennen min, Tom, skulle ta igjen.

Bli ikke misledet av 'ta igjen'; han var omtrent tre sekunder bak og hadde tålmodig utholdt min patetiske fart de siste 40 miles. Han er mye fitter enn meg og er mer enn bare en sykkelvenn – vi har kjent hverandre siden fødselen, forblitt bestevenner siden den gang, og jeg kunne ikke forestille meg en mer passende partner for den utmattende utfordringen vi hadde satt oss på denne overskyede dagen i juni. Vi brukte barndommen til å utfordre grenser, og denne trenden har fortsatt inn i voksenalder.

Og her var vår nyeste grense, rett foran øynene våre – det Grønne Monstret.

Først hadde jeg antatt at det bare var en lav skydekke. Men så, med økende fortvilelse, forsto jeg at det var en høyde av land. En høyde av land med en uforvekslelig grønn nyanse og definitivt koblet – om enn ved en grusom gradient – til selve bakken jeg sto på.

Stilt overfor håpløse odds, som jeg var da, pleier jeg å trekke meg inn i en beseiret underkastelse og gå inn i en mild form for sulk. Tom, derimot, smiler og går løs på problemet med kraft fra en okse. Hadde han ikke vært der for å sette et eksempel, tror jeg at jeg ville krypet inn i det nærmeste hageskuret – det var mange å velge mellom; vi var i landlige Sussex – og grått i to uker fremover. Men som det var, sa han bare: “Vi må bare ta det i vårt eget tempo, så klarer vi det – stol på meg.”

Enklere sagt enn gjort.

For å gi litt kontekst, hadde den årlige 54-miles  til Brighton sykkeltur funnet sted helgen før. Vi hadde opprinnelig planlagt å bli med på moroa, men dessverre, natten før skjedde å sammenfalle med et pokerspill med noen nære venner, noe som resulterte i tre timers søvn etterfulgt av en av de mest monumentale bakrusene i menneskehetens historie. En bakrus du kunne selge til vitenskap, for å låne noen ord fra den store Bill Bryson.

Så vi omplanla, på en vag måte. “Vi gjør det neste uke i stedet,” sa en av oss, før han omfavnet en lyktestolpe og erklærte udødelig kjærlighet, og det var det siste jeg tenkte på det. Dyp nede visste jeg at det ville skje, men som en avtale hos tannlegen, dyttet jeg den kommende anledningen bak i hodet mitt og levde livet som normalt. Dessverre kom tiden da jeg ikke kunne ignorere det lenger, og tre timer før vi skulle dra, ringte jeg Tom for å spørre om han var: “…liksom, forberedt og sånn?”

“Ja, mann! Jeg har mentalt forberedt meg på dette hele uken, og jeg har trent hver dag til triatlonen min også, så du vet, jeg burde være i ganske god form for det! Hva med deg?”

“Bare jobber med epitafiet mitt.”

Før vi dro, var jeg i en tilstand av nervøs rastløshet. Jeg kunne føle den kløende summinga som jeg pleide å få før jeg løp terrengløp for mange år siden, før jeg oppdaget de ulike usunne laster som appellerer så sterkt til tenåringsgutter. Tankene mine var allerede fem miles nedover veien, men kroppen min var igjen klumsete, mistet nøklene og sendte ting på uryddig vis, og mistet nøklene igjen og generelt vært en komplett dumming. En alvorlig hindring var erkjennelsen av at jeg hadde glemt de trinnvise instruksene for ruten på jobb, så dette betydde at jeg måtte skrive dem for hånd fra internett, noe som på grunn av min hastige uforsiktighet uunngåelig ville forårsake noen problemer senere på dagen.

Til slutt kom vi oss ut døren, tok de obligatoriske bildene og snudde feil vei nedover gaten.

Å komme seg ut av Colliers Wood – mitt hjørne av Londons skoger – var helt forutsigbart i sin kjedelighet. Stedet er et nettverk av asfalt, knyttet sammen med trafikkskilt, og det føltes mer som en flukt enn en naturlig del av turen; logikk snarere enn utholdenhet ledet veien.

Vi kom oss snart ut, og til vår største glede var det fortsatt skilt fra turen forrige uke på plass, som viste veien å gå, noe som betydde at vi ikke måtte ty til mine kludrete instruksjoner for tiden.

Vi var begge overrasket over hvor brått vi var i forstedene. Endringen var tilsynelatende umiddelbar; gatene ble plutselig roligere med flere trær og færre trafikkskilt, og de frie husene hadde karakter, for ikke å snakke om heftige prislapper.

Den første bakken – og det var egentlig ikke så mye en bakke – kom omtrent på ni-miles merket, og det skapte en skremmende tvil i meg. Inntil dette punktet hadde det faktisk ikke falt meg inn at jeg kanskje ikke var i form til å fullføre utfordringen, men da svetten begynte å renne fra nesen min og hjertet mitt begynte å akselerere inn i overdrift og beina mine begynte å skrike av rasende motstand, ble en enkelt banning den dominerende kraften i tankene mine.

Mine bekymringer ble dempet noe da jeg så tilbake på Tom, som hadde et lignende uttrykk som han hadde ved fredag kveld da han ble venn med den lyktestolpen – en slags sindsyk utseende, forsterket av sammenvinklede øyne og et skjevt ansikt, og hvis jeg ikke tok feil var det også en liten mengde rennende spytt. For moralen sin del kommenterte jeg ikke på det den gangen.

Etter en evighet, fant vi oss på toppen, fortsatt seirende plassert (eller rettere sagt krøllet) på syklene våre, som ble kastet i gresset til fordel for stammen av et enormt felt tre, som var dekket av graveringer. Vi hadde nådd landsbyen Woodmansterne, og det føltes som om vi hadde vunnet den første kampen av krigen. Så jeg tok en røyk for å feire – og så en banan for å jevne ut ting.

* * *

Hvis du noen gang har lurt på det, kan de beste småkakene i England – og muligens verden – bli funnet i en tilfeldig liten gårdsbutikk kalt Fanny's, på Markedge Lane, rett utenfor landsbyen Merstham. Jeg vil ikke fornærme småkakene ved å prøve å uttrykke hvorfor de var så utrolig herlige; jeg vil bare at du skal være klar over deres eksistens. Butikken var det eneste tegnet på kommersiell aktivitet vi hadde sett siden vi forlot Woodmansterne, som nå var fem miles bak oss, og hadde en så merkelig blanding av sentimentalt skrot at vi ikke kunne motstå fristelsen til å ta en kikk rundt. Det var nesten en karikatur av landlig liv, med alt du ville forvente å finne i en gårdsbutikk, inkludert husdyr, men blandet med anomalier som rustne sykler (til salgs), brukte bøker og tegneserier, vimpel som var drapert over grusveiene og humoristiske skilt overalt. Det var alt veldig sjarmerende, på en klissete måte, og absolutt ingen hemmelighet, for stedet var overfylt.

Etter å ha unnet oss de himmelske skivene og sittet ned i altfor lang tid, limte vi oss tilbake til syklene våre og fortsatte vår glade vei. Rett etter, suste vi under M25, den ytterste vollgraven som omgir den enorme storbyen London og dens bydeler, og svingte inn på en vei kalt Gatton Bottom, som jeg fant morsom av ulike barnslige grunner.

Det var rundt dette punktet – i kjølvannet av en annen grusom bakke – at jeg begynte å slå av. Syklingen hadde blitt så ufattelig vanskelig, jeg oppfattet omgivelsene mine på bare det mest grunnleggende nivået. Alt ble innrettet mot bare å tråkke, og fortsatte i denne åren for de neste 20 miles eller så. Jeg var svakt klar over å være i hjertet av landlige England – cricketspill på velholdte plener, hestefelt, dukkepytter, små flintkirker omgitt av mosegrønne grave, stråtekte hytter druknet i eføy, gamle Tudor-hus med mørke tremmer som bøyde seg under tidens tyngde – men mitt reelle fokus var på veistykke tre meter foran, veistykke som når det ble kryss, ville bringe meg tre meter nærmere småsteinene på Brighton-stranden.

Og slik var det, vi tråkket og vi tråkket og så tråkket vi mer. Vi kjempet oss opp bakkene i gangfart, fløy ned dem i bilfart, men alltid dekket vi bakken.

Til vi til slutt, etter fem timer og 40 miles, nådde landsbyen Ditchling, og jeg pauset for å overhøre den grønne massen av land foran meg. Og jeg tror dette er omtrent der vi kom inn.

Ord kan rett og slett ikke gjøre det rettferdighet. Det er tilstrekkelig å si, det var den hardeste tingen – både fysisk og mentalt – jeg noensinne har utholdt. Vi måtte gå i vårt eget tempo for dette; det var den eneste måten noen av oss kunne komme gjennom det. Så Tom, som var i bedre form, forsvant snart ut av syne, og jeg ble alene på dette monsteret av en vei, og trakk snart tilbake til denne merkelige verdenen inne i hodet mitt, hvor en rasende kamp mellom viljestyrke og Instinkt startet. De sveipende panoramiske utsiktene ble knapt registrert, og jeg visste at hvis jeg gikk av for å beundre dem, ville jeg aldri kunne komme meg tilbake. Beina mine skrek av smerte, tankene mine var frustrerte, skuldrene mine ristet, kroppen min var et foss av svette.

Var det verdt det?

Selvfølgelig var det! Churchill sa: “Hvis du går gjennom helvetet, fortsett å gå,” og han hadde helt rett, som vanlig. Ikke glem at kroppen min var utslitt og at tankene mine var en ruin. Jeg hadde erobret det Grønne Monstret – og det føltes bra.

Utsiktene var forutsigbart spektakulære – mot nord, et stort, fløyelsgrønt lappeteppe av åkre, som strakte seg inn i en tåket horisont, og på den andre siden, skråningene av South Downs falt over hverandre, prydet med sauer – men den mest vidunderlige tingen ved å være på det høyeste punktet i East Sussex, den tiltakende vinden som avkjølte våre ømme lemmer, var den glade vissheten om at fra der til havet ville det være nedoverbakke, og bare nedoverbakke.

Summing som kom med å cruisen inn i Brighton, se pier og hav, trekke inn saltvannsluften og høre skrikingene til måsene, var et som jeg aldri vil glemme – noe som er bra, fordi jeg ikke kommer til å friske opp min hukommelse any time soon.

*Det anbefales sterkt av fornuftige mennesker overalt å drikke noe med høye nivåer av protein ved å nå målstreken for denne turen. Det gjenoppretter forskjellige ting og er viktig av noen grunner som jeg glemte.

Alternativt kan du finne den nærmeste baren, bestille en ekte drink, og gi deg selv og hvem som helst du er med et seriøst klapp på ryggen.